Harry Potter og Ildbegeret

Harry Potter og ildbegeret er den fjerde boka i serien om Harry Potter, skrevet av J.K. Rowlings. Boka handler om Harry Potter, en ung trollman som skal begynne på det fjerde året på Galtvort Høyere skole for hekseri og trolldom. Harry bor hos familien Dumling. Som består av hans tante Petunia, onkel Wiktor og deres sønn Dudleif. I motsetning til de andre bøkene foregår en stor del av boka i sommerferien før Harry skal begynne på skolen. Harry liker ikke å bo hos familien Dumling, og når han får et brev av sin beste venn Ronny Wiltersen blir han kjempe glad. For Ronny skriver og forteller at Harry skal komme på besøk til Ronny og familien, og han skal bli med på verdenscupen i rumpeldonk. Harry reiser på cupen, men det skjer noe underlig, mørkets merke viser seg, merket som symboliserer Voldemort, en ond trollmann som drepte Harrys foreldre.

På Galtvort skal det arrangeres en tre trollmans turnering.  Dette er en turnering der trolldomskoler fra hele verden konkurrerer. Det er skolene Beauxbaton og Durmstrand som skal konkurrere sammen med Galtvort. Og uten at Harry vet hvorfor blir han trukket ut som en av deltakerne.  Harry må gjennom en masse prøvelser, sammen med de tre andre deltakerne, men til tross for hans unge alder, klarer Harry å komme seg gjennom hele turneringen og vinner til slutt. Men noen gjør pokalen om til en flyttnøkkel.  Harry og Galtvorts andre representant Fredrik Djervel  blir forflyttet til en kirkegård.  På kirkegården blir Fredrik drept, og Harry står ansikt til ansikt med sin verste fiende, Voldemort. Han har komt tilbake og Harry og Voldemort har en trollmanskamp.

Harry klarer å vinne over Voldemort, og kommer seg tilbake til skolen. Alle er sjokket over Fredriks død, og Harry blir fraktet tilbake til skoleborgen av deres lærer i forsvar mot svartekunsten, professor Bister. Men Bister er ikke den han gir seg ut for å være,  han er en av voldemorts tilhengere og han prøver å drepe Harry. Men rektor humlesnurr kommer akkurat i tide, og Harry er trygg. Det viser seg at det er voldemorts tilhenger som har gjort det slik at Harry ble med i turneringen, og det er han som gjorde pokalen om til en flyttnøkkel.

Jeg liker denne boken, og jeg anbefaler den for personer i en alder av 13-18 år. Jeg liker den fordi den har en spenning gjennom hele fortellingen. Jeg har lest de andre bøkene om Harry Potter, og liker å følge personene gjennom deres reise på Galtvort. Det er spennende med trolldom, og jeg syntes det er interessant med ting som er andersledes fra vår verden. Det er en bok med mye spenning, men også litt humor. Anbefales for gutter og jenter som liker trolldom. 

Henrik Ibsen

Henrik Ibsen(1828 - 1906) var en norsk dramatiker og lyriker. I tillegg til å skrive arbeidet Ibsen en periode som instruktør ved teateret i Bergen og senere som sjef ved Det Norske Teateret i Oslo. Ibsen hadde mange tunge økonomiske og kunstneriske år i Norge før han flyttet utenlands. Han bodde i Italia og Tyskland i nesten 30 år. Ibsen har skrevet stykker som ”Et dukkehjem” og ”Peer Gynt”

Dramatisk diktning

Der er noe som skjer! Et drama er et litterært verk som viser handling. Det er ingen forteller som ordner historien for leseren, som forklarer. I stedet blir handlinga vist direkte gjennom det personene sier, og det de gjør.

Et drama kan defineres som et litterært spill mellom motsetninger som tenker og handler forskjellig. Det er akkurat disse motsetningene som driver handlingen i dramaet fram.

Dramatisk diktning ble til først i antikkens Hellas. Det oppstod først under feiringen av Dionysosfesten. Under Dionysosfesten improviserte opptog med dans og sang, og etter hvert ble festen innstiftet i Athen, og den fikk fastere former. Det ble spilt både tragedier og komedier, det ble arrangert manuskonkurranse, det ble ansatt iscenesettere, skuespillere og mer. I løpet av noen tiår utviklet det seg dra å være til ære for Dionysos til det klassiske dramaet slik vi kjenner det i dag.

Det finnes to forskjellige former for drama, det klassiske dramaet og det episke dramaet.

Det klassiske dramaet er den gamle antikke form for drama. Det er en begynnelse, en hoveddel og en avslutning. Og filosofen Aristoteles beskrev det slik:

•          I begynnelsen, eksposisjonen, blir tid, sted og personer presentert. Et problem eller en konflikt antydes.
•        I hoveddelen blir konflikten i stykket utviklet. Konflikten er selve drivkraften i de fleste dramaer. Spenningen bygger seg gradvis opp mot ett eller flere vendepunkter. Spenningen kan være knyttet til ytre handling eller til et indre, mer psykologisk plan. Det viktigste vendepunktet, klimaks, kalles peripeti. Handlingen foregår over et kort tidsrom og helst på ett sted.
•        I avslutningen løses konflikten – enten med positive eller negative følger, og spinningen faller. Stykket har en lukket slutt, en endelig løsning.

Det klassiske dramaet har enten tre eller fem akter. Og innenfor hver akt er det scener.

Det episke dramaet hører til i den nyere teaterhistorien. Det ble innført på 1900-tallet av tyskeren Bertolt Brecht. Han ønsket å opplyse publikum og oppfordre dem til samfunnskamp. Det gjorde han gjennom å fortelle en aktuell historie på en ny måte.

•        Publikum skulle kjenne seg igjen i fortellingen.
•        De skulle ha mulighet til å reflektere over hva de ville gjort i liknende situasjoner.
•        Så brytes spillet, og skuespillerne trer ut av fiksjonen. De går ut av rollene og kommenterer dramaet gjennom refleksjon eller sang. For å skape avstand til den spilte historien og minne publikum på at det de ser bare er et spill.
•        Få frem reaksjon hos publikum.
•        Ikke være en lukket verden. Derfor kalles det for et åpent drama.

Forskjellen på klassisk og episk drama er at i det episke blir hendelsen på scenen fortalt av skuespillerne. I det klassiske dramaet er det derimot ingen forteller som ordner historien for oss. 

Kjennetegn på lyrisk diktning.

Konsentrasjon
De fleste lyriske tekster er konsentrert om øyeblikket. Vi sier at det fins en stemme i diktet som gir uttrykk for en stemning eller øyeblikksopplevelse. Konsentrasjon vil si betydningstetthet. I lyrikk etter 1900 er det det konsentrerte og komprimerte kortdiktet som har dominert.  Å skrive dikt er å sette ord på papir, med få og vesentlige ord.
   

Eksempel på korte og konsentrerte dikt, er det japanske haikudiktet. Haikudikt er dikt som ikke gjengir noen handling, men som prøve rå fange øyeblikksstemningen i bilde på tre linjer. Haikudikt på leses langsomt og gjerne flere ganger. Formålet er å senke farten  slik at ordene blir synlige for oss og vi kanskje ser ting på nye og overraskende måter.

Det visuelle
Det som viser oss at vi har med lyrikk og dikt å gjøre, er det grafiske oppsettet og den uvanlige linjedelinga. I dikt er hver linje nøye beregnet og linjeskriften blir brukt som et virkemiddel. Det grafiske oppsettet og linjedelingen kan brukes for  å oppnå en bestemt virkning. Det kan skape spenning og forventning til hva som kommer.
  

Et dikt kan være strofisk, med strofer som alle er bygd opp etter samme mønster. De meste av sanglyrikken er komponert på den regelmessige måten, mens det i moderne boklyrikk er vanligere med såkalte avsnittsdikt. At det ikke finest et fat og regelmessig mønster, betyr ikke at linjedelingen er likegyldig. Diktet er formet på en måte som får oss til å lese langsomt og stoppe opp etter hver linje. Å se på språket som et konkret materiale er utgangspunktet for den typen lyrikk som har fått navnet konkret lyrikk. Linjedeling kan få ordene til å bety flere ting. Men igjen forandrer seg alt etter hvordan vi binder ordene i den ene verslinjen sammen med ordene i den andre. Denne typen binding kaller vi enjambement.

Det musikalske
Musikaliteten er noe av det viktigste i lyrikken. Lyrikk kalles for den syngende tale. Det er en sjanger som mer enn noen annen utytter klang- og rytmeeffekter.
   

Rytme er gjentakende bevegelse: Vi trekker pusten, og vi puster ut; bølgene slår mot stranda, trekker seg tilbake og slår igjen. Når denne rytmen blir gjentatt helt regelmessig og uten variasjon, oppstår det en takt. I den kollektive brukslyrikken er den regelmessige rytmen særlig tydelig, for eksempel i den taktfaste arbeidssangen  ”hal-i-og-dra!” eller i regler og dikt fra barnekulturen.
  

Et taktmønster med regelmessig veksling mellom trykktunge og trykklette stavinger fins i mye av den tradisjonelt strofiske lyrikken. Et slik fast taktmønster kaller vi et metrum eller et versemål. De to vanligste versemålene er jambe og troké. (jambe: lett-tung) (troké: tung-lett)
Å skandere er å lese opp diktet på en måte som understreker takten. Når vi leser opp dikt leser vi ikke taktfast, men understreker de ordene vi finner der naturlig å understreke. Vi skiller mellom takten som er mekaniske gjentakelser med helt lik avstand mellom hvert taktslag, og den varierte rytmen som blir skapt når vi leser eller leser opp diktet.  Det er ikke slikt at det taktfaste metrumet aldri skal hørse når vi leser. I barnereglene er det nettopp takten som blir understreket. Det samme hører vi i rappmusikken.
  

I mange moderne dikt finner vi ikke noe fast og reglebundet taktmønster, men det betyr ikke at de mangler rytme. Lyrikken kan spille på takten, ved for eksempel å bruke en bestemt takt i utvalgte linjer eller strofer for å få fram en bestemt effekt.  Musikken i et dikt blir også skapt av ulike typer rim, det vil si lyder og lydkombinasjoner som blir gjentatt. I et fullrim er det klang- eller lydlikhet fra og med siste trykksterke vokal. Rimordene er dessuten plassert sist i verslinjen og kalles derfor enderim.  De tre vanligste enderimmønsterene er: parrim(aabb) kryssrim(abab) kiastiskrim(abba). Halvrim eller assonans er betegnelse for rim med bare delvis klanglikhet mellom ordene. Som regel står halvrimene inne i verslinjen. I bokstavrim skal den første bokstaven i trykktunge ord ha samme konsonant, mens vokalene skal være forskjellige.

Gjentakelse og kontrast

Ord og linjer som blir gjentatt med jevne mellomrom, skaper ne helt spesiell rytme i en tekst. Prinsippet ”gjentakelse med variasjon” er velkjent fra musikken, Det er det samme prinsippet vi ser utnyttet i lyrikken, i gjentakelsene av ord og linjer. Gjentakelse kan også understreke en mening, eller de kan gi uttrykk for en sinnsstemning. På samme måte som gjentakelser kan understreke tematikken i et dikt, kan bruk av kontraster eller motsetninger gjøre det.

Poetiske bilder
I diktet (s 184, Panorama) blir ord som drøm, linjer, roser, løv og silkestrøm brukt på en uvanlig eller underlig måte. I slike poetiske bilder leses ordene med en annen betydning enn den vanlige. Dermed skapes det ny og fortettet betydning. De vanligste bildetypene er sammenlikning og metafor.
I sammenliking tilhører ikke sammenlikningsleddene det samme betyningsområdet, og ordet so står som en grensemarkør mellom de områdene.
I en metafor blir også egenskaper fra to forskjellige områder satt opp mot hverandre. Men ordet ”som” er borte, og de to betydingsområdene flyter over i hverandre og blir til ett. Vi får en sammensmelting av egenskaper. 

La oss kaste et blikk på diktet ”i Syden”  I de to siste linjene blir det skapt et nytt bilde av jentene, men dette bildet er en metafor: ”Et blått tog / trukket av nonner”. De marsjerende jentene ser ikke ut som et blått tog…, de er det blå toget.
Også dagligtalen er fullt av billedig språk, som da du for litt siden kunne lese ”La oss kaste et blikk på diktet ”i Syden”. Men slike bilder er brukt så ofte at de er blitt til klisjeer. I lyrikken prøver en å skape uvanlige og overraskende bilder, slik at vi ser noe nytt når vi leser dem.
I et dikt kan metaforen opptre de særformene som vi kaller besjeling og personifikasjon. Å besjele er å ”gi sjel” eller menneskelige egenskaper til konkrete, ikke menneskelige ting, for eksempel fenomener i naturen. Å personifisere er å levendegjøre noe som ar abstrakt, for eksempel en drøm.
Poetiske bilder leses i overført betydning, også symbolet. Et symbol er et kulturbestemt bilde som bi legger samme overførte betydning i.  

Mitt forhold til bilete

Bilete er noko eg likar. Eg likar måten eit bilete fortel ein historie, og at i nokre bilete er du nøydt til å tolke bildet sjølv for å forstå det. Noko anna eg likar er å ta bilete. Eg likar å sjå på fine bilete. Det er for eksempel ein nettstad som heiter weheartit.com som eg er inne på kvar dag og ser på forskjellige bilete. Der er det alt frå naturbilete til portrett. Eg tar mange bilete når eg er rundt omkring. Og på den måten kan eg gå tilbake i tid, og minnast fortida. Bilete er  ein stor del av kvardagen min, og utan bilete hadde det vore vanskeleg å hugse på ting. Det ville vore kjedeleg, for eit bilete skaper liv. Eg vil mykje heller lesa på ein nettstad der det er mange fine bilete, enn ei side med berre skrift. Ein plakat med eit stort fint bilete, er mykje meir tiltrekkande enn ein utan. 

Ei kjensle av makt

Ho var på kjøkkenet, han såg på ho, studerte ho, oppfatta kvar ein bevegelse. Ho var stressa, ho sprang fram og tilbake. Snakka til nokon, han såg ikkje kven.  Brått høyrte han stemmer, han snudde seg, eit ungt par gjekk hand i hand på andre sida av gata. Dei svinga til venstre og forsvann. Han snudde seg tilbake for å studere kvinna. Men ho var ikkje der. Han blei engstelig, kikka febrilsk gjennom vindauga, kvar var ho? Han kjente panikken, han måtte ha kontroll, han kunne ikkje miste ho! Han våga seg nærmare, det var framleis mørkt ute, sola hadde ikkje kome opp endå, og det va regnskyer på himmelen. Skumringa hadde lagt seg som eit slør over den mørke gata. Ho kunne umogleg sjå han, han var trygg.

Caroline var stressa, ho sprang fram og tilbake på kjøkkenet. Ho hadde framleis kleda frå kvelden før på seg. Stroppa frå den tronge, tettsitjande toppen var reven laus, og hang langs skuldra hennar. Ho fekk eit glimt av seg sjølv i spegelen som hang på veggen. Ho såg på kvinna som stira igjen. Kven var ho? Kor hadde det blitt av den gamle Caroline? Den Caroline som ein gong var ei sprudlande og glad jente, ei jente med ei lys framtid. Det ei gong brune og sunne håret, var no blitt platinablond og slitt. Det ei gong friske fyldige andletet, med roserøde kinn, var nesten ikkje til å kjenne igjen. Ho hadde mørke ringar under augo, kinnbeina stakk meir enn normalt ut, og sminka frå kvelden før var dratt utover heile andletet. Ho såg vekk, orka ikkje tenke på det. Ho ropa på Max.

Ho kunne tydelig sjå likskapen til den avdøde ektemannen i andletet til sonen. Det krøllette livlige håret, dei store blå augo hans, han var ein sann kopi. Det var trist å sjå på han, det minna ho om ei tid, ei god tid, ei tid der ho hadde venar, ein mann, pengar og eit hus å bu i. Då mannen døde, hadde livet rast saman. Dei hadde toke alt, huset deira, alle pengane. Dei hadde ingenting, berre kvarandre. Ho var nøydd til å finna ein jobb. Men ingen ville ha ho, kven ville vel ha ei aleinemor, utan bustad eller fast lønn. Ho ville ikkje, men ho hadde ingen val, ho trengte pengane.  I byrjinga var det vanskeleg, ho var uerfaren, usikker, redd og bekymra. Men etter som åra gjekk, klarte ho å stenge bekymringane ute.  Ho jobba, så gjekk ho heim. Ho prøvde å tilbringe så mykje tid ho kunne med sonen. Og det ho hadde opplevd på jobben fortrengte ho. Det var tungt.

Han hadde overvaka ho i to månadar no. Han kunne timeplanen og hennar daglige gjeremål. Han viste kvar ho var til kvar ei tid. Han hadde planlagt dette frå fyrste dag han såg ho. Det var tre månadar sidan, han hadde sett ho på gata. Ho hadde skilt seg ut frå dei andre, men som dei andre hadde ho kort skjørt, høge støvlettar og stram topp. Men det var noko med ho, noko han måtte finne ut kva var. Og det som gjorde at det blei ho og akkurat ho, var samtalen han hadde overhøyrt. Ho hadde ein son, ho var perfekt. Dei to romma var klare, han hadde bygd dei sjølv. Han hadde kjøpt inn materialet, betalt med kontantar, han kunne ikkje ta nokon sjansar. Huset hans var øyde, det var lite sannsynleg at nokon ville finna dei der. Det var den perfekte gøymeplassen.

Det skulle skje på ein søndag. Søndagar var den dagen når mora hans pleidde ta fri frå jobb, men ikkje for å tilbringe tid med han, men for å gå ut på byen, drikke seg full, komme heim og sove på sofaen. Ho laga aldri mat til han og han lærte seg å bli sjølvstendig. Mora drog med seg menn heim kvar kveld. Lydane som kom frå soverommet til mora var planta inn i minna hans. Og nokre gongar, når lydane hadde stoppa, kom mannen mora hadde med seg inn på rommet hans. Mannen ville kle av seg, legge seg i senga med han, tvinge kleda av han, og forgripe seg på han. Dei fyrste gongene gråt han, han rope på mora om hjelp. Men gjennom den opne døra, ville han sjå mora sittande i stova medan ho røyka ein sigarett. Ho høyrde ikkje ropa, eller ville ikkje høyre dei.  Når mannen var ferdig, ville mora lukke døra inn til stova, og mannen ville gå.

Caroline hadde ei rar kjensle, som om nokon stira på ho, overvaka kvar ein ting ho gjorde. Men det var nokk berre ei kjensle. Det var søndagskveld, barnevakta hadde kome, og Caroline gjorde seg klar til å gå. Det var helgene som var verst, mange kundar, gatene var ikkje trygge. Men det var og då ho tente mest. Når helga var slutt, hadde ho råd til både mat og klede, og nokre gonger pleidde ho til og med ta med seg Max ut på shopping. Gleda i augo til sonen når han fekk ei ny leke var det som fekk Caroline gjennom dagen. Utan Max ville Caroline aldri overlevd, men kjensla av svik, kjensla av og vera misslykka som mor, kom alltid pressane på, som ei tung byrd, kvar gong ho såg ein lykkeleg familie, ein familie med ei mor og ein far.

Han skulle ta guten fyrst. Han viste at Caroline var på jobb, at guten hadde barnevakt. Han skulle ringe på døra. Viss det var guten som kom ut, skulle han stikke sprøyta i guten, noko som ville få han til og sovna. Han ville så ta han med inn i bilen, og køyre til der dei skulle. Var det barnevakta som kom ut, skulle han slå ho bevisstlaus. Han skulle gå inn, finne guten, stikke han med sprøyta, og køyre før barnevakta vakna til att. Han håpa det var guten som kom ut, han ville ikkje skade fleire en nødvendig. Han køyrte opp utanfor leilegheita hennar. Gjennom vindauge, vindauge han hadde sett gjennom i 2 månadar, klarte han skimte guten. Han sat på golvet, lekte med ein bil. Han fann fram sprøytene, det var best og å ha to, for sikkerheitsskyld. 

Caroline sto i den mørke gata. Det var ca 6 andre kvinner der, kledd i like kleder som henne. Ein bil køyrte opp på sida hennar. Det var ein svart bil, den hadde sota vindauge, og ho klarte ikkje så føraren. Men det mørke vindauge blei med eit rulla ned, og ein mann, antakelig i 30-40 åra, kom til syne. Ho lente seg fram, og mannen ga teikn til at ho skulle setje seg inn i bilen. Ho gjekk rundt bilen, opna døra, og i det ho satt seg inn, kjente ho ei smerte i venstre armen, som ein sprøytespiss. Ho ga frå seg eit lite hyl, og med eit svartna det.

Ho vakna av ei stikkande smerte. Ho opna augo, og såg at ho opphald seg i eit rom. Eit ukjent rom. Eit tomt rom, eit rom utan vindauge, utan dører. Det einaste ho såg var ei enkel lampe som hang frå taket, ein tv-skjerm, og stolen ho sat i. Rommet hadde stålveggar og jordgolv. Panikken greip ho, og ho begynte å skrike, ho var fastspent i stolen, med tjukke reimar. Ho var redd, ho tenkte på Max. Kvar var han? Kvar var ho? Ho hugsa tilbake og kom til å tenke mannen i bilen. Han hadde gjort noko med ho, noko som fekk ho til å sovne. Ho måtte komme seg vek, finne Max. Barnevakta hadde sakt at ho drog heim etter kl 23.00, uansett om Caroline var kome heim eller ikkje. Klokka måtte vera mykje over 23.00 nå, den var 23.30 då mannen hadde stoppa, og etter det ho såg, måtte det ha toke minst ein time å få ho hit, fastspent til denne stolen. Ho måtte komme seg heim, heim til Max.

Han hadde klart det, planen var vellykka. Han måtte innrømme at han hadde tvilt. Tvilt på at det kom til å gå. Det virka så alt for lett. Då han såg barnevakta forlate leilegheita åleine, utan guten, hadde han jubla av glede. Ikkje eit vitne, ingen, berre guten. Det var som om gudane ville han skulle gjere det, at dei var på hans side. Guten hadde sett redd ut då han kom inn. Han hadde ropt på barnevakta, ropt på mora. Og når ingen svara, kunne han tydelig sjå redselen og panikken i gutens auge. Kjensla han hadde kjent spreie seg i kroppen i det augeblikket, var makt, han hadde makta. Makt over guten. Han hadde tatt guten fyrst. Dopa han ned, bore han inn i huset, ned i kjellaren og inn i eit av dei to romma. Der hadde han lagt guten på senga. Han hadde vore forsiktig, han ville ikkje skade guten. Han hadde passa på at guten hadde mat og vann før han lenka guten fast i golvet med ein kjetting rundt okla hans. Han stilte inn videokameraet, og skrudde det på og forlét rommet. 

Caroline måtte ha duppa av, for då ho vakna, stod det ei flaske med noko ho trudde var vatn på golvet. Ho va ikkje bunde fast til stolen lenger, og ho kunne derfor bevege seg rundt i det tronge rommet. Ho ville ikkje drikke vatnet, men ho var så tørst. Halsen kjentes full av sand, tørr. Ho sluka alt med ein gong. Det var ei fantastisk kjensle å kjenne det kalde vatnet renne nedover i halsen. Ho var så sliten, ho måtte ha vore her i minst 1 dag no. Ho var så bekymra, kor var Max? Ho hadde ingen slektningar, ingen som ville bli bekymra viss dei ikkje høyrte noko frå dei. Ingen som ville kome over for å sjekke korleis det gjekk. Med eit blei skjermen grå. Ho snudde seg rundt, vettskremt. Smerta, angsten og redselen ho kjente då ho såg kven som var på skjermen var forferdelig. Den litle guten hennar, aleine i eit trongt lite rom. Lyden gjekk på, og ho kunne høyre guten rope på mora, gråtande. Smerta var uuthaldelig. Ho falt saman på golvet, gråt og gråt. Kven hadde gjort dette? Kven kunne gjere noko så forferdeleg. 

Han naut det. Redselen, panikken, skrekken og makta han hadde. Ingen kunne ta det frå han, ingen. 

Bokomslag

http://www.juritzen.no/dynamic_image/9/forside_peregrino_pocket.jpg